Dialektfavoritten

 

Nån dialekta e så malerisk og fin

at æ blir tvert forelska

uansett kæm som bær den fram

da skrur æ opp lyden og får julestemning,

eller kjenne at sommerfuglan e tel stede

 

Nån dialekta e desverre

så humpat å rar

at den minne mæst om grusen

i oppkjørselen tel en låve

 

 

Andre e uforståelig oppgulp

av nokka forstyrranes slitsomt

som æ næsten ikkje skjønne nokka av

 

Dialekta kan åsså snakkes lavt

langt nedi halsen

e mæst mulig mumleaktig

e snill, sakte og litt stille

den kræve at æ har god tid

ellers blir den irriteranes vanskelig

 

Andre blir snakka

med så høy stemme

og tar så stor plass

at æ må holde mæ litt fast

å krøke mæ litt sammen

når den kjem

 

Heldigvis finnes ennu den som

kræve ingenting

den som virke som en beroliganes

vuggesang og som ikkje kan erstattes

av nokka fra en anna kant

 

Selvfølgelig e favoritten

en hemmelig venn

æ kan ikkje si det

æ vil ikkje være så slem

 

Koffør det e sånn

nei, spør du mæ

så spør æ dæ..

Tekst: Helle Katrin Arntzen

Bilde: Shutterstock

www.hjemmespira.com